Vi er født mer eller mindre robuste. Men robusthet kan utvikles, forutsatt støtte og veiledning. Emosjonell robusthet handler om individets evne til å tilpasse seg endringer, usikkerhet og følelsesmessige utfordringer på en hensiktsmessig måte, slik at man blir i stand til å mestre livets realiteter.
Allerede i 3-4 årsalderen starter barn å sammenligne seg selv med andre, og har behov for ytre bekreftelse på at de er gode nok. Å styrke barnets selvfølelse og selvbekreftelse kan bidra til å redusere behovet for ytre bekreftelse.
"Vi er nødt til å være i stand til å møte barns følelser for også å kunne støtte deres læring" (May Britt Drugli). Den sosioemosjonelle utviklingen og barns trivsel, er fundamentet for all fungering i barnehagen. Hvis barn har for mye negative følelser i seg, enten ved at de bærer med seg utrygghet hjemmefra, eller opplever utrygghet i barnehagen, vil de ikke ha kapasitet og energi til å leke og lære, og vil ikke kunne flytte fokuset over på det å utforske eller tørre å prøve noe nytt. Barn trenger ansatte som forstår deres følelsesmessige behov, både ut fra hva de bærer med seg i bagasjen, og ut fra hvordan de har det der og da. Vi må forstå og møte barnets følelser, og om vi skal forstå og hjelpe barnet må vi klare å se bak barnets atferd, og klare å finne barnets primærfølelse, ikke bare sekundærfølelsen som er den som kommer til uttrykk.
Barns følelser må aksepteres, bekreftes og valideres. Vi fødes med følelser, men uten medfødte ferdigheter til å regulere eller forstå dem. Barn trenger atndre til å bekrefte og gyldiggjøre sine følelser, slik at de gradvis kan få grep om seg selv. Dette er esensen i validering. Samtidig trenger barn hjelp til å speile virkeligheten, for å forstå at ikke alt er slik de føler.
Det har aldri vært lagt så mye vekt på anerkjennelse av barns følelser som i nyere tid. Barn tas med på råd, det lyttes mer til barns følelser, brukermedvirkningen er styrket, og retten til selvbestemmelse tas mer hensyn til. Den autoritære voksenpersonen er nesten blitt borte, både i skole, barnehage og hjemme. Og fortsatt er det så mange barn som ikke har det bra. Validering handler om å anerkjenne følelser, men ikke nødvendigvis om å unngå frustrasjon. Å høre at andre ikke er enige med deg, å ikke få viljen sin, å tape i spill, vente på tur, eller se andre får det til men ikke du, er frustrende, men viktige utviklingspsykologiske erfaringer for barn. Frustrasjonen tvinger barnet ut av likevekt, setter igang en prosess, og krever tilpasning, en endring. Vi hører oftere nå enn før at det er noe i det ytre som må endres for at barnet skal ha det bedre (den ansatte i barnehagen eller skolen, miljøterapeuten, fostermoren...). Barnet får en bekreftelse på at det vonde kommer utenfra, og forventer at det er der endringen skal skje, ikke at det er egen innstilling som krever endring. På denne måten vil barnet bli stående impotent i møte med egen frustrasjon, og kan også utvikle en personlighet med forvening om at "det er verden som skal tilpasse seg meg, og ikke omvendt". Vi må hjelpe barnet til å regulere og forstå egne følelser, og erfare at enringer kan skje på innsiden. Vi må være der for barnet, vise at vi holder det ut, hjelpe barnet å knytte mening til frustrasjonen, samt opprettholde krav og gi barnet støtte. Slik kan barnet erfare at verden er den samme, men følelsene er endret, noe som gir vekst hos barnet. Barnet erfarer at frustrasjon er ubehagelig, men ikke farlig.
Den voksne må være den voksne i relasjonen voksen-barn. Barns følelser er ofte knyttet opp mot ønsker, som kan være noe annet enn barnets behov. Å gi barnet det de trenger, og ikke alltid det de ønsker, er en etisk plikt og forutsetning for barnets utvikling. Dette medfører også at vi må evne og tåle å møte barnets motvilje. Barn må lære og erfare at gode relasjoner også kan romme frustrasjon. Dette styrker deres evne til å tåle uenighet uten å føle seg krenket, tørre å stå frem med sine tanker og utøve sunn selvhevdelse. Barn skal erfare og lære at "sinne" ikke betyr tap av kjærlighet, og det er den voksnes ansvar å "reparere" og sørge for at barnet opplever at relasjonen ikke er ødelagt.
Gode relasjoner er det beste utgangspunktet for små barns læring. Gode relasjoner tilfører positive følelser til situasjonen, som igjen fremmer barnets kapasitet og lyst til å utforske over tid, prøve noe nytt, og løse problemer. I barnehagen vår utfører vi relasjonskartlegginger regelmessig, slik at vi blir bevisste på våre relasjoner ovenfor barna, og får et utgangspunkt til å jobbe ekstra med relasjonene hvor det kreves. Kvalitet i relasjonene er alltid den voksnes ansvar! På stor avdeling kartlegges også barnas relasjoner til voksne. På småbarnsavdeling observeres og kartlegges dette ut fra primær-/sekundærvalg av voksne i ulike situasjoner.
Barns emosjonelle robusthet er tett forbunet med arbeidet i Se barnet innenfra (SBI), som du kan lese mer om under Planer og satningsområder.